tirsdag 10. november 2009

Datalagringsdirektivet, del 3.

Ekstreme meninger. Det mest ødeleggende med denne debatten, er de ekstreme standpunktene som man griper til. "Kan man redde et barn, er det verdt det" sier Helga Pedersen og viser dermed at hun kjemper for noe hun ikke helt forstår. Desverre. "Truer privatsfæren som fellesgode i et fungerende demokrati" sier Jon Wessel-Aas, og viser dermed at han stiller ganske likt med Helga Pedersen når det gjelder det å se hele problemstillingen. Dette er kun to av mange eksempler, og i blogg-sfæren finner man veldig mange flere.


Ekstrem bruk. Det overasker meg også at det kun er ekstremtilfellene som dukker opp når det snakkes om bruken av dataene direktiver vil pålegge oss å logge. Politiet trekkes frem, og presenteres ofte sammen med pedofilikortet. Overvåkningsamfunnet nevnes også, gjerne sammen med referanser til Lund-kommisjonens avsløringen. Har enda til gode og se noen ta opp andre bruksområder. Hvordan brukes dataene for å oppdage de sikkerhetstruslene enkeltindivider utsettes for og på den måten styrke individets sikkerhet på nett?


Forståelse er mangelvare. Bland de som argumenterer for eller mot direktivet, virker det å være veldig få som gjennom sin argumentasjon viser at de vet hvordan tingenes tilstand er pr i dag. Motstanderene ser hva direktivet krever at man skal lagre, og mener det er nok til at vi må avvise det. At mange steder allerede lagrer veldig mye mer, er utelatt fra argumentasjonen. Heller ikke at det er et veldig utydelige regelverk for hvordan slike logger skal håndteres. Må innrømme at jeg er veldig fristet til å ta skrittet inn blant de ekstreme og påstå at det i dag er "vill vest" når det kommer til logging og bruk av slike logger.


Mulighet eller trusel. Et gjennomtenkt regelverk som både regulerer hva som lagres, hvor lenge det skal lagres og hvem som skal ha tilgang (inkl hva som er lovlig bruk), er noe vi mangler i dag. Uregulert lagring og uregulert bruk må vel kunne sies å være en like stor trussel mot personvernet som de påleggene datalagringsdirektivet kommer med. Men i tillegg til å være en trussel, kan vi vel også se på direktivet som en mulighet til å regulere det vi er redd for gjennom lov og forskrift?


Egne meninger eller følge flokken? At det i skrivende stund er godt over 5000 personer som er tilsluttet folkeaksjonen mot datalagringsdirektivet, er ganske imponerende. Med så mange burde de ha ressurser til å presentere et mer balansert syn på hva direktiver vil innebære i praksis. Så langt har jeg kun sett noen veldig få balanserte argumenter, langt mindre enn hva 5000+ personer burde være i stand til få frem.


Skremselspropaganda. Mer skremmende er det når man ser motstandere i full offentlighet, og med viten og vilje bekrefter feilaktig informasjon om datalagringsdirektivet. Selv om det er ekstremt fristende, så skal jeg ikke begi meg ut på noe personkarakteristikk av de. Men de bør være klar over at spredning av faktafeil ikke bare bidrar negativt til debatten, men også til deres personlige renommé.


Løsning? Vanligvis når man står ovenfor en ukjent situasjon, søker man å identifisere styrker, svakheter, muligheter og trusler situasjonen utgjør. Begge sider i denne saken bør søke sammen for å gjøre nettopp dette. Det er først når man forholder seg til fakta og virkeligheten at vi kommer noen vei. Fortsetter man med ekstremitetene, fortsetter debatten fra skyttergravene.


Det viktigste er ikke å ha rett, men å gjøre rett!

3 kommentarer:

Anonym sa...

Normal metodikk for å analysere konsekvensene av noe er å sjekke hva som skjer i ekstremtilfellene. Å dvele ved hva som skjer under ideelle forhold, med alle parametre på middels...er lite interessant, også her.

baekholt sa...

Det er i mine øyne også irrelevant om DLD er nyttig eller ikke.

Det avgjørende er om det er en trussel mot folks frihet og setter grunnleggende samfunnsverdier på spill.

Å argumentere med at det må innføres fordi det er hendig og praktisk, ligner litt på Bush-administrasjonens argumentasjon for å innføre tortur — fordi det kan være nyttig.

Målet helliger ikke middelet, og vi ønsker oss ikke et overvåkningssamfunn, selv om det teoretisk skulle kunne komme oss til gode en gang.

Mike sa...

Hei baekholt. :)

Om du har fulgt argumentasjonen min, så ser du jeg forsøker å vise til at DLD utgjør en veldig liten forskjell fra dagens situasjon. Du oppdager sikkert også at jeg påpeker andre ting som bør gjøres samtidig (sjekk avsnittet "Mulighet eller trussel").

Å trekke inn tortur og overvåkningsamfunn bringer ikke debatten noe videre, heller tvert om. Les igjen det jeg skriver i avsnittet om "Løsning", og del 4 av blogg-serien hvor jeg forsøker å få frem flere vinklinger.